Det er ingen grunn til å redusere velferdssamfunnet, selv om høyresiden vil ha oss til å tro det motsatte. Bare synd at folk som Jørgen Skavland går på limpinnen.
Foto: Stig B Hansen.
Lege og skribent Jørgen Skavland er ute og snakker om at velferdssamfunnet er for godt i forhold til hva vi kan ta oss råd til. Som så ofte før, ender han opp med å argumentere for at sykelønnsordningen bør reduseres så folk kommer seg på arbeid. Han skriver spesifikt om å innføre en såkalt karensdag, som betyr at når en sykemelder seg, får en ikke sykelønn før fra neste dag. Her er det mange innvendinger som melder seg.
Det er like greit å si det først som sist: Problemet vårt her i denne verden er ikke at folk ivaretas av vårt velferdssamfunn, problemet er snarere det økonomiske globale systemet som belønner psykopatisk oppførsel fremfor det som er det felles gode for mennesker som helhet. Det er dette som hindrer verden i å finne løsninger på de globale problemene vi står overfor, ikke det at folk blir ivaretatt. De av oss som føler skyld for hvor godt nordmenn har det i forhold til resten av verden og med tanke på klimakatastrofen, gjør lurt i å holde fokus på global storkapital og la folk være syk i fred.
For øvrig baserer Skavlan seg på mange problematiske premiss. Han skjønnmaler hvordan Moderatarnas velferdskutt har rammet de svakeste i Sverige, eller så vet han rett og slett for lite om situasjonen. Det finnes eksempler på at mennesker med så mange som 16 ulike alvorlige diagnoser har fått beskjed om å pelle seg i arbeid, noe en kan lese om i boken Blåkopi. Det er også slik at ansatte i Forsäkringskassan, som tilsvarer Nav, får LØNNSØKNING når de gir en viss mengde avslag på søknader om trygd. Det er umenneskelighet satt i system.
For øvrig er det ikke slik at sykefraværet i Norge er så voldsomt ille. Vi har teknisk sett høyere sykefravær her enn i andre sammenlignbare land, men det er fordi vi har høyere sysselsetting og høyere arbeidsinkludering. Mange av de som hos oss er sykemeldte fra tid til annen er de samme som i andre land inngår i arbeidsledighetsstatistikken. Faktisk kan en si at sykefraværet vårt er for lavt.
En må også skille mellom korttidsfravær og langtidsfravær. Korttidsfraværet, som er det en karensdag er tenkt å hjelpe på, er allerede lavt. Langtidsfraværet vårt, som derimot er altfor høyt, skyldes i stor grad strukturelle forhold på arbeidsplassene. En viktig del av dette bildet er at mange norske sjefer er altfor dårlige på HMS og på å følge avtalen om Inkluderende Arbeidsliv. Så å kutte i sykelønnen er ingen løsning.
Det er også lurt å huske på at det er en grunn til at man i USA har en hel industri av konsulentbyrå som hjelper bedrifter med å få ned sykenærværet, dvs det at folk kommer på jobb selv om de er syke, noe som svekker arbeidsmiljøet og produktiviteten. At sykenærvær er dyrere enn sykefravær, skrev VG om allerede i 2000, for 18 år siden. Og her er vi likevel og må ta den samme trøtte diskusjonen år ut og år inn.
Et moment å ta med seg når disse diskusjonene uunngåelig dreier seg inn på at folk er for late og gidder ikke jobbe, er at det i følge tilgjengelig forskning er mye som tyder på at vi faktisk har ganske høy arbeidsmotivasjon her til lands. I rapporten van der Wal m.fl. “Arbeidsinkludering og arbeidsmotivasjon i et komparativt perspektiv” Høgskolen i Oslo og Akershus, 2012, ser vi at arbeidsmotivasjonen i befolkningen lå på et stabilt høyt nivå i årene 1989-2005. Før dette har vi ikke sikre tall.
Så er det helt riktig at produktiviteten har falt de siste årene, spesielt etter den såkalte oljekrisen (som var en historisk sett helt ordinær nedgang i oljeprisen), og dette skyldes flere ting, bl.a. at vårt fremste konkurransefortrinn, som er dyktige fagarbeidere som kan ta egne faglige avgjørelser uten å bli overstyrt av mellomledere med bachelor fra BI, er blitt svekket som følge av at den norske arbeidsmodellen er svekket til fordel for amerikansk HR-politikk. Uansett betyr dette fallet i produktivitet at vi har falt fra første plass i OECD-området (dvs over land som USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike) til rundt tredje eller fjerde. Det er bekymringsverdig ja, men ikke altfor dramatisk ennå.
Men skummelt at ikke Skavlan kan mer om disse tingene enn hva han viser her. Det er også rart at han sier at “nesten alle ungdomspartiene” gikk inn for å kutte i sykelønn eller lignende. Faktum er at det var bare ungdomspartiene på sjefenes side av politikken som gikk inn for dette, mens AUF, SU og RU alle gikk i mot.
Dette med at vi vil få problemer med å finansiere velferdssamfunnet i fremtiden baserer seg på noen ganske eiendommelige premisser fra perspektivmeldingen i 2013. Den sa at i og med eldrebølgen og slikt, ville vi i 2063 mangle seks prosent på å ha et bærekraftig velferdssamfunn. Det pussige var at disse fremskrivningene om hvordan samfunnet ville se ut om 50 år (Noe som i seg selv er galskap) baserte seg på at det private forbruket ville bli tredoblet, kanskje firedoblet, men at en IKKE ville ha et høyere skatte- og avgiftsnivå enn i 2013. Tre ganger så mye å rutte med altså, men uten å betale mer skatt. Da er det ikke rart at regnskapet havnet i minus femti år frem i tid. Dette faller med andre ord på sin egen urimelighet, og denne kritikken har kommet fra økonomer som Rune Skarstein, Lars Gunnesdal, Ali Esbati, Thorstein Dahle, med flere, og Magnus Marsdal har greid ut om kritikken her.
Det som er et helt reelt problem er at disse feilaktige premissene har fått feste seg som sannheter i det offentlige ordskiftet. Det har med flere ting å gjøre, kanskje først og fremst med at siden det var Stoltenberg II-regjeringen som leverte perspektivmeldingen 2013, så var arbeiderbevegelsen mindre kritisk innstilt til konklusjonene. En valgte å stole på finansdepartementet under den rødgrønne regjeringen, og gikk ikke kritisk til verks for å se om det som ble hevdet faktisk stemte. Det hjalp heller ikke at høyresidens intellektuelle miljø rundt Civita og Minerva hamret løs med det samme budskapet lenge før perspektivmeldingen kom, og med fornyet styrke i tiden etterpå. Budskapet har senere blitt forsterket av perspektivmeldingen 2017, og denne “sannheten” har fått sette seg som et nærmest ufravikelig premiss i samfunnsdebatten.
Desto viktigere å utfordre den!
Filosofi og Samtid 